| Arbeidene
til utstillingen er inspirert av tettstedet Brusand med sine 381
mennesker, og kulturminnene på stedet og i landskapet.
Stasjonens interiør er bevart, sannsynligvis ikke i konserverings
øyemed, men fordi den var ubrukt og glemt til den ble tatt
i bruk som Galleri.
Stedet har forskjellige historiske minnesmerker i landskapet. Hitlers
tenner fra 1943 står som overgrodde tagger langs veien, gjemt
i gresset som tar tiden tilbake, begraver det som er der.
Innstallasjonen bruker materialer some er fra en annen tid, jernbane
svillene er ettertraktet til hager, så lenge en ser bort fra
at de er innsatt med giftig kreosot.
De digitale arbeidene er basert på geitrams, forvrengt til
å ende i det ugjenkjennelige, hva kommer før og etter
denne serien i en slik rekkefølge av digitale arbeid? Hvordan
ser vi ting i en digitalisert verden?
Maleriene er basert på erosjon av elementer i Brusand området.
Disse er i blandet teknikk, inspirert av tanker om tiden som går,
minner og minnesmerker som eroderes, endres og forvitres, Maleriene
blir igjen historie, merker og spor av det som har vært.
Utstillingen søker å stille spørsmål ved
hva some er bevaringsverdig, og at det skapes dialog med publikum
gjennkjenning av de hisoriske elementne.
Filosofen Helge Kaasin skriver:
“Jeg har også alltid latt meg fascinere av bygårders
nedslitte trappetrinn, rustne stålkonstruksjoner, nedfalne
løer og annet menneskeskapt som i årenes løp
er slitt ned av tunge arbeiderstøvler eller naturens evige
kvern…Erosjon er historie. Erosjon er fortellingen om noe
som har vært og noe som kommer. Erosjon er en naturlig del
verdens skapelsesprosess. Et begrep som knytter seg an til erosjon
er «fragmentering». Erosjonen tryller ikke vekk ting
og etterlater intet, snarere transformerer erosjonen tingene slik
at de ikke lenger er de tingene de var, eller også fragmenterer
tingene til sine mindre bestanddeler.” |
|
The work
in this exhibition is inspired by the village of Brusand, with
its 381 inhabitants and the heritage in the site and surrounding
landscape.
The station building's interior is unusual, possibly not in the
view of conservation, but because it was unused and forgotten
for a long time, before being put to use as a gallery.
The area has different historical memorial sites in the landscape.
Hitler's teeth from 1943 stand like overgrown spikes along the
road, hidden in the grass that takes time back, burying that which
is there.
The instillation uses materials that are from another time, railway
sleepers are re-purposed in the garden, as long as you can ignore
the fact that they are impregnated with poisonous creosote.
The digital images er based on the Fireweed plant, altered to
become unrecognisable. What comes before or after in this series,
in such a row of digital work? How do we see things in a digital
world?
The paintings in the exhibition are a direct response to the area
adn are based on erosion of various elements in the area around
Brusand. They are made from a combination of techniques, inspired
by thoughts of the time it takes to erode memories and memorials,
to alter and disintigrate them. The paintings themselves become
history, marks and traces of what has been.
The exhibition as a whole attempts to question what is worth conserving
and to create a dialogue with the public in recognition of the
historic elements.
The philosopher Helge Kaasin writes:
"I have also always been fascinated by eroded steps, rusty
steel constructions, fallen down barns and man-made things which
over the years become worn out through use or by natures own processes...
Erosion is history. Erosion is the story of something which has
been and of something which is coming. Erosion is a natural part
of the world's creation process. A term which is connected with
erosion is "fragmentation".
Erosion does not conjure things away and leave nothing behind,
rather erosion transforms things so that they are no longer
the things they were, or fragments things into their basic parts."
|
